Maristien
En norsk fortelling av Henrik A Bjerregaard 1822,
basert på et sagn han fikk høre da han var på besøk i Vestfjordalen.
Tilrettelagt av Gro Synnøve Brekka og gjengitt i boka: "Kom,så skal jeg fortelle deg noe" utgitt i 2001
Utdrag:
For mer enn hundre år siden, da ennå ingen reisende gjennom beskrivelser og bilder hadde gjort verden oppmerksom på naturens rike og forbausende storhet mellom våre fedrelands majestetiske fjell. Den gang øvre Telemarken med sitt høytravende Gaustafjell og sin veldig brusende Rjukanfoss av navnet neppe engang var kjent for våre egne landsmenn, bodde det på gården Fosso i Vestfjorddalen en rik bonde ved navn Ulf.
Ingen i dalen kunne måle seg med ham i rikdom. Hjorder av stort og smått kveg vrimlede på hans støler, alle slags forråd fylte i mengder hans sirlige ombyggede stabbur, og fem blankskurte kobberkjeler sto prangende i hans loftsstue som bevis på at han hadde like så mange riksdaler utestående på rente.
Han nød også allmuens aktelse i dalen, både for sin formue og fordi han var kjent som en redelig mann, skjønt også stolt og streng. Visstnok lot det seg ikke nekte at han ved alle anledninger, i forsamlinger av dalbøndene, oppførte seg med temmelig myndighet, og at det tydelig kunne kjennes at han anså seg for en hel del bedre enn de øvrige bønder, men dette hadde sin grunn, ikke så mye i hans store rikdom, som av at han regnet sitt slektskap fra de gamle jarler og således ved sin byrd og sin forstand mente å eie et betydelig fortrinn framfor andre. Forøvrig var han medlidende og hjelpsom, og mange av hans fattige brødre velsignede ham når han i onde tider rakte dem en velvillig hånd.
Ulf Fosso hadde en eneste datter, den fagre Mari, dalens rike stolthet.
Med omhu pleiede han den frodige spire fra dens spede barndom, og hans møye lønnedes rikelig, for hun vokste opp som det ranke siv.....

Krokan turisthytte,
Tinn kommune i Telemark.
Krokan var en husmannsplass under Fosso frem til den ble skilt ut som eget bruk i 1856. Da Den Norske Turistforening ble stiftet i 1868, ble Krokan året etter kjøpt som foreningens første eiendom.
Etter en rekke ombygninger og utvidelser ble eiendommen brukt som herberge i 1871 og hadde et besøk på mellom 600 og 800 gjester hver sommer frem til siste driftsåret i 1896. Da ble driften nedlagt fordi det ble åpnet kjørevei gjennom Maristien og planer for et turisthotell på Fosso lagt frem. I 1897 ble det nye hotell Rjukan oppført på Fosso og den gamle bygningen ble flyttet opp fra Krokan for å brukes som et rimelig anneks for hotellet. Hotellet ble slått konkurs i 1901 og ble i 1903 kjøpt av AS Rjukanfoss som senere ble innlemmet i Norsk Hydro. Hotel Rjukan ble senere flyttet til Mæl der det står i dag, mens turisthytta og uthuset med bl.a. en rekke utedoer ble stående igjen på Krokan.
Bygningene er i god stand og brukes nå som serveringssted i sommerhalvåret.
Bygningen er representativ for den byggeskikken som en rekke av turistforeningens senere hytter har fulgt, med en enkel og nøktern standard. I dag er det ingen tilsvarende turisthytter igjen i Telemark.
Fredningen er et ledd i gjennomføringen av Fredningsplan for etter-reformatoriske kulturminner i Telemark (1995).

Soga om feleslåtten Rjukanfossen:
Det va ein gong at spelemannen Knut Dahle hadde vore på Åmyrmarknan i Rauland. Der hadde`n treft Myllarguten og Håvard Gibøen, og dei hadde siti og spølå fele i månge dågå.
Det va långt å gå heimatt og han hadde nok ikkje sove så mykje sann dågån han va der, so på veg heimatt blei`n so nale trøytt. Da han kom so långt som te Våerberget, rett upp fe Rjukanfossen, satte’n se te å gvile. Det hadde vore lite med svøvn i månge døgn grunna mykje felespel og anna sjau, so han va nale svøvnug og ør, og han syns han høyrde felespel alle stan rondt seg. Mens’n sat der og høyrde på fosseduren, so passa Nøkken, eller Huldra, eller kanskje båe to, på å spølå ein slått fe`n.
Han såg dem ikkje, det fortalde`n, men han høyrde tonan og rytmen saman med fosseduren.
Han trudde det va ein slått han hadde høyrd i Rauland og at han ikkje fekk’n ut av skallin, men det va ikkje tale om at dennan slåtten va spølå før, det va ein ny slått, og so greit hørde`n den at da han kom heim te Dahle, spølå`n heile slåtten med det same.
Huldra eller Nøkken var det nok ikkje, men her va det Knut Dahles eigen fantasi og kreativitet som hadde vore på ferde. Dei sa om slåtten at han er som tinndøllynne, nokon gongu vill og uregjerle, andre vendu mjuk og følsom.
Da Knut Dahle kom heim og spølå dennan slåtten, trudde han at det va ein tå dem slåttan han hadde høyrt tå Gibøen eller Myllarguten, men da han skulle spølå’n fe son te Håvard, spurde han horr han hadde lært’n, og da svårå Knut: "Spølå ikkje far din og Myllar`n den, da?"
"Nei, "svårå Kjetil Håvardson, "dannan slåtten ha eg aller høyrt før." Da skjøna Knut at det va han sjøl som hadde kome på slåtten. Men da sa`n: "Å, da må det vørå tå fossegrimen e ha høyrd den, da."